joda...

Nå har jeg ikke lest norske nyheter på en stund, så jeg bestemte meg for å klikke meg inn på aftenposten.no og ta meg en titt. Det første som møter meg etter diverse svineinfluensasnakk, er dette. Joda, jeg visste at USA var et land med varierte mengder sjuke folk, men dette er helt... nei, jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg kan sammenligne det med Hildegunns blogg, bortsett fra at jeg er ganske sikker på at personen bak den er en sosialist som tuller (og amerikanerene tuller neppe...), men like sjukt er det. Finnes det ikke grenser for åpenlys nasjonalisme, og finnes det ikke normal høfflighet her i verden lenger? Obama er president, greit nok, men han håndhilser jo faktisk på en person som har levd en god del år lengre enn ham, og som åtpåtil er keiser.

Nei.

Eg må berre le.

p a k k e n

I Venezuela synes de stygge ting er fine. Når jeg går på skolen vil halve klassen at jeg skal rette ut håret hver dag, og begynne å gå med små sløyfespenner. Løsnegler er obligatorisk, og gjerne en litt kort skjorte, sånn at magen vises litt (eller rettere sagt: henger litt ut... smålubbehnet er vanlig i empanadasland).

Heldigvis vil folk snakke med meg, selvom halve skolen tror jeg er lesbisk.

Jeg har forøvrig også greid å utvikle et langdistanseforhold. Kjæresten min sitter hjemme i Oslo, og jeg sitter nede i Sør-Amerika... den eneste kommunikasjonsmuligheten er skype. Tenk det, jeg som ser på alle slike forhold som dødsdømte, løper hjem hver kveld for å sjekke om jeg har fått en ny mail i inboxen, eller om kjæresten er på skype. Faen ta tidsforskjeller.

Venezuela er verdens mest upraktiske land. En ting er skolesystemet... her får man ikke bøker på skolen, og det visst ikke sånn at man pleier kjøpe dem selv heller, så her bruker man hele skoledagen på å skrive av det lærern sier eller skriver på tavla. Det er egentlig ganske rart at ikke senebetennelse er mer utbredt blandt Venezuelansk ungdom.

Da min kjære mor skulle sende meg en pakke med litt melkesjokolade og knekkebrød, fikk jeg en lapp i posten etter ca 3 uker, med beskjed om at pakken lå på postkontoret. Jeg tuslet avgårde dit, men de sa de måtte ha en kopi av passet mitt for å gjøre noe. Grrreit, tenkte jeg, og gikk hjem for å ta en passkopi... tilbake på postkontoret: "necesitamos el copia de pasaporte de su madre tambien". De trengte altså min vertsmors pass... sååå... tilbake til kopimaskinen, ny passkopi, og enda et forsøk på postkontoret. Der fikk jeg beskjed om at de trengte en kpi av det kortet vertsmoren min har som sier at hun får lov til å kjøpe og selge ting i Venezuela. What the fuck!? Vel. Vi fikk samla sammen alle dokumentene, og denne gangen ble hun med meg til posten. "Unnskyld, men pakken din er ikke her. Den er på et annet postkontor, ca 40 minutter unna. Lykke til."

Fustración

Så, mens jeg er på skolen, kjører da vertsmor glad og fornøyd avgårde. Men. Det viser seg at hun må finne ut hva som er i pakken før hun kan få den, så de som jobber der kan åpne den og finne ut hva jeg må betale skatt på. Dagen etter, kjører vi avgårde begge to, og ja: jeg får endelig pakken.

Hva gjør man vel ikke for litt norsk mat i frityrstektland.

Stramme kropper

Nå ligger mamma og leser i sofaen, og mormor trykker på maskinen sin der hun nettopp har fått til mobilt bredbånd. Jeg har satt på Thomas Dybdahl, og nå og da kommer det forvirrede utrop fra mormor. Hva gjør jeg nå? Hytta har fått to nye utvidelser: terassen har blitt noen meter lengre, og på andre siden av huset har det dukket opp en veranda til. Ventemodus? Er det det samme som å logge av? Odd Nerdrums gård ligger 15 minutter unna hytta. Han som visstnok har en kone som er ca 120 ganger yngre enn seg.

Hadde jeg vært en gammel mann med rynker, grå ull på brystet med noen skallede flekker her og der, bleke, tynne lår og føflekker, hadde jeg ikke turt å ha en yngre, sexy kone. Bare tanken på at en kvinne som er vant til ferskenhud og stramm mage skulle se meg naken hadde gitt meg fnatt. Er det sånn at disse vellykkede mennene (les: Hugh Hefner, (Madonna og, hennes kjære Jesus er jo bare 22 eller noe sånt?) og Odd Nerdrum) tror at jobben deres har gitt dem penisforlengelse? Og en kropp som får Brad Pitt til å blekne. Nå har det seg en gang slik at jeg ikke synes Brad Pittkropper er noe spesielt deilig, jeg liker Nick Cavemenn når det først kommer til utovertiss, så kanskje disse kvinnene tenner på skavanker? Penger kan jo være en grunn, men disse mennene er liksom ikke så jævla gamle at de dør innen året er omme, så da forplikter jo kvinnene seg til å leve med slimhoste og isjeas en stund.

Skal vi gå en tur? Mormor har kommet seg bort fra PCen og logget av. Nå skal vi gå til Odd Nerdrums gård. Jeg husker for et år siden, da jeg fikk for meg at det var Knut Nærum som bodde der, og hele kroppen min var spinnvill av lykke ettersom han er en av kjendisforelskelsene mine. Jeg så hele tiden ut på veien for å se om han tuslet forbi med pærekroppen sin, men neida. Jeg lurte jo litt på hvorfor Knut Nærum (som bor i Oslo) skulle ha en sånn jævla flott gård midt ute i Stavern, men jeg gadd ikke fordype meg i det. Da jeg noen uker seinere skjønte at det var ståpikk-Odd som bodde der, var det liksom ikke så viktig for meg å komme meg til hytta.

Jeg merker selv at jeg synes det er vanskelig å være med jenter jeg merker er interesserte som jeg føler ser mye bedre ut enn meg. Hvis dama er tynn og pen med store pupper og sprettrumpe rødmer jeg og finner kanskje på en unnskyldning her og der for å slippe å møte henne selv om jeg vet at jeg vil. Det er helt annerledes med gutter, de kan ikke sammenligne seg med meg på samme måte, gutter har jo ikke jentekropp*.

Nå skal vi til Nerdrums gård og ned til havet og bade, og etter det skal jeg drikke vin og snakke med noen jeg har lyst til å møte når jeg kommer hjem.


*(om noen blir sure her fordi de tror jeg mener man ikke kan bli født i feil kropp, tar de grundig feil. Jeg kaller gutter som føler seg fanget i jentekropp for jenter og gutter som er født inn i jentekropper for gutter).

Venezuela

Nå er det en måned og to dager til jeg setter meg på flyet til Venezuela. Jeg skal bo der i 11 måneder, uten å være hjemme en eneste gang. Jeg skal pusse tenner på et annet bad, være deppa i en annen seng, drasse med meg sekken til en annen skole hver dag. Jeg kommer ikke til å få lov til å tenke på jenter, for i Venezuela er damen forelsket i mannen. Jeg kan ikke sende "Pils, nå." til Rebekka sånn helt uten videre, og jeg kan ikke komme i pysjbuksa på skolen. Jeg kan ikke sove hos hvem jeg vil, og jeg kan ikke våkne klokka 12 om dagen og fortsatt ha rett til å være morgengretten.

På en annen side, er det mye sosialt jeg gleder meg til å komme meg langt vekk fra. Det er så mange mennesker man må bli kjent med, så mange fester man bare måtte ha vært på. Det er jo ikke akkuratt noe nytt dette, og selv om mitt høyeste ønske er at denne greia skal dø ut, vedder jeg på at den ikke forsvinner med at folk blir eldre.

Jeg tror jeg overvurderer det at ting kommer til å bli så mye bedre når jeg blir eldre ganske kraftig. Jeg tenker at da kommer alle til å være modne, stemme rødt og tro på menneskeverd og humane forhold for alle levende vesner, men folk er jo de samme? De gutta med snus, bånd, rusbrus og FrPstemmene foreldre kommer jo ikke til å forsvinne inn i en puppe for så å sprette fram som radikale sommerfugler?

I Venezuela kommer jeg til å bo hos overklassen. Eller, la oss si øvre middelklasse. De med penger hvertfall... og de med penger i Venezuela er gjerne de som har råd til å få en manikyrdame hjem til seg et par ganger i måneden. De kommer nok ikke til å være radikale sommerfugler.

Melankoli og Fayritales

Nå har jeg den igjen. Den melankolske stemningen som kiler deg på ryggen når gråværet setter i gang. Den er litt som en gammel venn, for første gang på lenge er det nesten deilig å synke inn i den. Bare gå med skjerfet rundt huet (må jo skjerme mitt fantastiske hår for regnet) og høre på Interpol, Band of Horses, og annen monoton musikk. Problemet er jo at jeg blir så slapp at jeg sikkert blir innmari kjedelig å være med, og jeg får jo ikke gjort en dritt selvom jeg egentlig burde vaske trappa, skrive og analysere enn novelle, gjøre en 20-30 matteoppgaver, skrive om norrøn mytologi og litteratur, lese 123 sider i "Den Eldre Edda" og pugge det, rydde rommet mitt ordentlig, bli frisk, trene, og få Aleksander Rybak ut av huet.

Apropos Aleksander Rybakk: hva skjer med Norge nå? Jeg antar at nasjonalismen kommer til å nå samme nivå som under OL '94, ergo: det kommer til å ta av. Herregud, jeg er nesten litt glad for at jeg skal flytte til Venezuela neste år, med Grand Prix i Norge, og en vinner som vant med historiske 390-something poeng kommer jo det å være norsk til å bli noe alle vil skryte av.
Så slipper jeg sørpevinteren og 17. mai.

Faen, jeg som hadde lovet meg selv (som den eneste i Norge) å ikke blogge om Melodi Grand Prix. Så gjorde jeg det likevel.

17. mai.

17. mai. Stå opp 06:30. Dusje, stivpynte seg, og traske oppover mot Vinderen. Høre på korpsmusikk til det smeller i huet, og en eller annen stammende 7. klassing holde en tale foreldrene og rektor har skrevet. Spise vassne rundstykker mens du nesten sovner og klamrer deg til kaffekoppen i et rom fullt av foreldre i bunad som snakker om hagemøblene sine. Sette seg på en fullstappa bane ned til byen, der russen gjerne har pissa og spydd litt dagen i forveien. Gå av på Nationalteateret, der det er fullstappa med skrikende barn, sånne grusomme spraybokser med klissne tråder, flagg som stikkes i øyet, drita fulle russ og pølser, ketchup og is. Når du endelig har kavet deg ut av t-banestasjonen, venter det et laangt tog med enda mer russ, og i det du kryper til korset og vurderer å sette deg på en kafé, er det fullt overalt med andre folk som var litt smarte litt tidligere og gjorde det samme. Så, da bærer det tilbake til gatene, som er fulle av SKRIKENDE barn, og pølser som har blitt satt opp til det dobbelte av prisen.

Takke meg til soffan og kosebuksa.

og i natt drømte jeg

at det hadde vært en organisert gruppe maskerte menn på lillesøstern min sin skole den dagen hun var sjuk, også hadde de tvunget den ene onkelen min med, og de tvang ham til å voldta mange av elevene på fotballbanen mens han skulle synge den russiske nasjonalsangen.

Jeg gleder meg til jeg begynner å drømme normalt igjen.