Jeg vil bare sette meg i en taxi

og kjøre gjennom alle de fine stedene jeg har vært. Hoppeslottet på Ko Lanta i Thailand, den bittelille røde cafeen jeg spiste frokost på hver dag i Paris. Bruktbutikken i Soho der dama med colabunnbrillene jobba og pusha på meg den sennepsgule gensern jeg ennå ikke har brukt. Midten av Central Park der man kunne gjøre yoga og thai chi midt på plenen uten at noen hevet et øyenbryn. Den lille fancy-arty cafeen i Budapest der noen hadde skrevet "God is alive. Magic is a foot" på veggen, og rosévinen kosta mindre enn en vannflaske. Cafeen i Berlin der alle møblene var limt opp ned i taket, den blå moskeen i Istanbul, Gamla Stan i Stockholm og MOMA i New York. Marais i Paris, der jeg og mamma spiste koshermat. Malersalen på skolen min, Bare Jazz og Parkteateret.

Også vil jeg ha en film som hele tiden står på i bilen jeg sitter i. Den skal vise alle de fineste minnene. Jeg og Laura på kirkeplassen i Spania, der vi bare satt helt stille i en time ved siden av hverandre og så utover hustakene. Jeg og mamma som lo så vi gråt på toget til Paris. Den dagen i Thailand vi svømte inn i en grotte og endte opp i bunnen av en vulkan. Da lyset gikk og jeg og Maria lå i en dobbeltseng og hørte på Bon Iver med kokkosrøkelse. Da jeg satt på kino med hun jeg aller helst vil ha ved siden av meg med hennes hånd i min. Da jeg satt på trikken hjem fra Nordstrand i soloppgangen sommeren 2006, med en Rebekka sovende på skulderen min.

Once we were Penguins

Underskudd

Nå for tiden er jeg så sliten, så sliten at jeg ikke orker å ta på meg klær om morran. I dag gikk jeg i pysj på skolen, og da en annen smilte skeivt og spurte om jeg var trøtt, fikk jeg bare fram et snøft. Det er bare det at tanken på å drasse seg gjennom snø til navlen, med skolesekk og svær jakke, og skjerf og lag på lag med klær og svette og skolesaker og tunge sko og slafs på banen blir det eneste jeg har overskudd til å legge energi i, og når jeg endelig har slept meg opp de fire etasjene til klasserommet og blitt så svett at jeg må vrenge av meg hele faenskapet, må jeg følge konstant med i 8 timer, så jeg ikke stryker.

Alle elevene på skolen ligger strødd rundt i gangen som på en slagmark, og alle er slitne. Det er noe med det å slafse seg rundt i byen kl 07:45 om morran, ikke ha rukket å drikke kaffe eller få gnidd søvnen ut av øynene og så plutselig få kjeft hvis hodet henger litt en evigvarende historietime der din eneste oppgave er å notere ned hvert ord lærern sier.

Slitenhet + vær påvirker også humør. På lørdag skulle jeg til en venninne som bor fem min unna, jeg gledet meg til å se henne. Også plutselig satt jeg på trikken med gråten i halsen og duppet av. Da dro jeg hjem, drasset VHS-spillern ned fra loftet og så på Løvenes Konge og Lady og Landstrykern.