fredag 21 maj 2010

Jeg skulle ønske jeg var en vampyr.

Eller bare et eller annet dødsfarlig, som slapp å være redd. Jeg er så dritt lei (ikke dritt lei, men DRITT. lei.) av å hele tiden gå med et dyr under hjertet, som hele tiden rasper i ribbeina mine med en klo og hvisker: "han kan være voldtektsmann. Han kan være raner", hver gang jeg går ut døra om kvelden her i Venezuela.

Jeg trodde jeg var et farlig menneske, en rustning, som ikke eide noe dyr under hjertet. Et menneske som kunne bli ranet, tatt på, uten å miste noe. Et menneske som i ranesituasjonen ville skreket høyt og overmannet(kvinnet?) ranern eller den eventuelle voldtektsmannen. Jeg skal ikke si jeg har blitt voldtatt, for det ville vært å lyve, men jeg ble rana her for 5 måneder siden. Det satte dype spor, de sådde noe under hjertet mitt. Det gav meg panikk, det gjorde at om jeg plutselig skulle befinne meg utenfor porten til borettslaget alene i mørket kunne jeg glemme å puste før jeg endelg stod i heisen opp til leiligheten og hadde bedøvet dyret og den raspende kloen. Og hele ranet var egentlig veldig udramatisk og gikk greit og ryddig for seg, men da jeg våkna dagen etter og faktisk forstod at jeg hadde et dødelig, ladd våpen pressa mot brystet, forstod jeg at dette ikke kom til å slippe på en stund.

Det dyret stjal noe av det jeg var. Det stjal naiviteten, det stjal troen på fremmede menn. Jeg sier menn. For jeg har aldri opplevd å bli redd av å se en kvinne om natten, alene. Det gjør meg bare trygg. Men hver gang jeg hører et maskulint host, eller ser en fyr med caps, skyggen av bredbeint gange, flaskeklir og mannelatter, kjenner jeg kloen raspe opp ribbeina mine, og hodet fylles med bilder der han river meg til siden, legger armen om meg, og stapper en pistol inn i siden min mens jeg kjenner fyllepust i fjeset. Hver gang jeg ser en mann tenker jeg at han er en potensiell voldektsmann.

Jeg skulle ønske jeg var en vampyr, at om noen prøvde seg på meg, kunne jeg bare sagt "go ahead" og blottet skarpe tenner før jeg la mannen i bakken og tråkket ham i ansiktet før jeg spankulerte videre. At jeg kunne gå ute hele natten uten å vite hva redsel var, uten å tenke at muligheten for at jeg aldri kommer hjem faktisk er der.

Jeg trenger en verden med kun kvinner. Eller bare Norge igjen, det funker egentlig i lengden det også.

torsdag 13 maj 2010

Jeg vil bare sette meg i en taxi

og kjøre gjennom alle de fine stedene jeg har vært. Hoppeslottet på Ko Lanta i Thailand, den bittelille røde cafeen jeg spiste frokost på hver dag i Paris. Bruktbutikken i Soho der dama med colabunnbrillene jobba og pusha på meg den sennepsgule gensern jeg ennå ikke har brukt. Midten av Central Park der man kunne gjøre yoga og thai chi midt på plenen uten at noen hevet et øyenbryn. Den lille fancy-arty cafeen i Budapest der noen hadde skrevet "God is alive. Magic is a foot" på veggen, og rosévinen kosta mindre enn en vannflaske. Cafeen i Berlin der alle møblene var limt opp ned i taket, den blå moskeen i Istanbul, Gamla Stan i Stockholm og MOMA i New York. Marais i Paris, der jeg og mamma spiste koshermat. Malersalen på skolen min, Bare Jazz og Parkteateret.

Også vil jeg ha en film som hele tiden står på i bilen jeg sitter i. Den skal vise alle de fineste minnene. Jeg og Laura på kirkeplassen i Spania, der vi bare satt helt stille i en time ved siden av hverandre og så utover hustakene. Jeg og mamma som lo så vi gråt på toget til Paris. Den dagen i Thailand vi svømte inn i en grotte og endte opp i bunnen av en vulkan. Da lyset gikk og jeg og Maria lå i en dobbeltseng og hørte på Bon Iver med kokkosrøkelse. Da jeg satt på kino med hun jeg aller helst vil ha ved siden av meg med hennes hånd i min. Da jeg satt på trikken hjem fra Nordstrand i soloppgangen sommeren 2006, med en Rebekka sovende på skulderen min.


måndag 10 maj 2010

10.05.10

Det var en veldig fin dag. Jeg fikk en invitiasjon til en 17.maifest på den norske ambassaden i Caracas, og Maria ringte og lurte på om vi skulle se om vi greide å komme oss dit til mandag.

Jeg dro til Mercado Principal og ringte pappa. Jeg fortalte ham at når jeg kommer hjem vil jeg kjøre flytoget hjem. Jeg savner sånn å ligge med pannen mot en kald rute på t-banen eller toget. Også vil jeg gå av på jernbanetorget, kjøpe en freia melkesjokolade og en tine sjokolademelk på godteriautomaten jeg alltid muncha ved etter en runde på Møllers og ta banen hjem.

Etterpå dro jeg og Maria inn til sentrum, og mens vi gikk over Plaza Bolivar sa Maria:
"I går satte eg håret sånn opp, og tok på meg ei hvit kjole. Eg likte det så godt, for eg så så snill ut. Eg så så fredfull ut. Eg tenkte: åå, sånn vil eg vær. Eg så ut som ein skikkeleg roleg person".

Etter det gikk vi opp til en plass vi aldri hadde vært, på en bitteliten café der de solgte tequeños med alt mulig slags fyll, alt fra sjokolade til pizza. Vi samla sammen de siste pengene vi hadde, noe som ble ca 4 bolivares tilsammen, og kjøpte en svart kaffe som vi ikke rakk og drikke opp før vi tok bussen hjem.

lördag 8 maj 2010

Venezolanerne

I Venezuela
synes de stygge ting er fine
synes de fine ting er stygge
er alt så vanskelig
åå så vanskelig
sier engelsklæreren
når jeg sier at cheat ikke er det samme som shit
åå så vanskelig
sier geografilæreren
når jeg sier at man er miljøvennlig om man går
istedenfor å kjøre til butikken på andre siden av gata
åå så vanskelig
sier engelsklæreren igjen
når jeg snakker med britisk aksent
åå så vanskelig
sier de om jeg vil sende et brev til Norge
om du faktisk vil sende et brev til Norge
tar det 2 måneder
før det kommer
fram