Leiligheten min er full av små dyr. Små
dyr, små klør, små værhår, skjulte tenner bak myke, svarte lepper. I
sideblikket kommer det hvite i deres smale, søvnige øyne i fokus – hinnen som
hurtig brer seg over øyet det lille øyeblikket før det lukkes. Det ligger små
hår overalt. Jeg går fram og tilbake, mellom soverom og stue, mellom stue og
kjøkken, mellom soverom og bad, og små, svarte, stri hår klistrer seg inntil
kroppen min og dekker meg. Og i sideblikket ser jeg små dyr med utstrakte
lemmer, ligger i foldene i lakenet, ligger ved siden av vasken, små hinner som
lynraskt sveiper over et halvåpent øye. Små poter med sprikende klør, små myke
puter under føttene, små hårete mager som legger igjen et tynt lag av pels i
leiligheten.
Jeg legger alt jeg har i en stor varmeovn,
for å fjerne livet, for å fjerne det som yrer og beveger seg. En stor varmeovn
som står og knurrer inne i stua, den konsumerer alt jeg har, bare et øyeblikk,
og ut kommer klær og tepper, varme og døde.