Jeg vil bare sette meg i en taxi

og kjøre gjennom alle de fine stedene jeg har vært. Hoppeslottet på Ko Lanta i Thailand, den bittelille røde cafeen jeg spiste frokost på hver dag i Paris. Bruktbutikken i Soho der dama med colabunnbrillene jobba og pusha på meg den sennepsgule gensern jeg ennå ikke har brukt. Midten av Central Park der man kunne gjøre yoga og thai chi midt på plenen uten at noen hevet et øyenbryn. Den lille fancy-arty cafeen i Budapest der noen hadde skrevet "God is alive. Magic is a foot" på veggen, og rosévinen kosta mindre enn en vannflaske. Cafeen i Berlin der alle møblene var limt opp ned i taket, den blå moskeen i Istanbul, Gamla Stan i Stockholm og MOMA i New York. Marais i Paris, der jeg og mamma spiste koshermat. Malersalen på skolen min, Bare Jazz og Parkteateret.

Også vil jeg ha en film som hele tiden står på i bilen jeg sitter i. Den skal vise alle de fineste minnene. Jeg og Laura på kirkeplassen i Spania, der vi bare satt helt stille i en time ved siden av hverandre og så utover hustakene. Jeg og mamma som lo så vi gråt på toget til Paris. Den dagen i Thailand vi svømte inn i en grotte og endte opp i bunnen av en vulkan. Da lyset gikk og jeg og Maria lå i en dobbeltseng og hørte på Bon Iver med kokkosrøkelse. Da jeg satt på kino med hun jeg aller helst vil ha ved siden av meg med hennes hånd i min. Da jeg satt på trikken hjem fra Nordstrand i soloppgangen sommeren 2006, med en Rebekka sovende på skulderen min.

10.05.10

Det var en veldig fin dag. Jeg fikk en invitiasjon til en 17.maifest på den norske ambassaden i Caracas, og Maria ringte og lurte på om vi skulle se om vi greide å komme oss dit til mandag.

Jeg dro til Mercado Principal og ringte pappa. Jeg fortalte ham at når jeg kommer hjem vil jeg kjøre flytoget hjem. Jeg savner sånn å ligge med pannen mot en kald rute på t-banen eller toget. Også vil jeg gå av på jernbanetorget, kjøpe en freia melkesjokolade og en tine sjokolademelk på godteriautomaten jeg alltid muncha ved etter en runde på Møllers og ta banen hjem.

Etterpå dro jeg og Maria inn til sentrum, og mens vi gikk over Plaza Bolivar sa Maria:

"I går satte eg håret sånn opp, og tok på meg ei hvit kjole. Eg likte det så godt, for eg så så snill ut. Eg så så fredfull ut. Eg tenkte: åå, sånn vil eg vær. Eg så ut som ein skikkeleg roleg person".

Etter det gikk vi opp til en plass vi aldri hadde vært, på en bitteliten café der de solgte tequeños med alt mulig slags fyll, alt fra sjokolade til pizza. Vi samla sammen de siste pengene vi hadde, noe som ble ca 4 bolivares tilsammen, og kjøpte en svart kaffe som vi ikke rakk og drikke opp før vi tok bussen hjem.