Jeg vil bare sette meg i en taxi

og kjøre gjennom alle de fine stedene jeg har vært. Hoppeslottet på Ko Lanta i Thailand, den bittelille røde cafeen jeg spiste frokost på hver dag i Paris. Bruktbutikken i Soho der dama med colabunnbrillene jobba og pusha på meg den sennepsgule gensern jeg ennå ikke har brukt. Midten av Central Park der man kunne gjøre yoga og thai chi midt på plenen uten at noen hevet et øyenbryn. Den lille fancy-arty cafeen i Budapest der noen hadde skrevet "God is alive. Magic is a foot" på veggen, og rosévinen kosta mindre enn en vannflaske. Cafeen i Berlin der alle møblene var limt opp ned i taket, den blå moskeen i Istanbul, Gamla Stan i Stockholm og MOMA i New York. Marais i Paris, der jeg og mamma spiste koshermat. Malersalen på skolen min, Bare Jazz og Parkteateret.

Også vil jeg ha en film som hele tiden står på i bilen jeg sitter i. Den skal vise alle de fineste minnene. Jeg og Laura på kirkeplassen i Spania, der vi bare satt helt stille i en time ved siden av hverandre og så utover hustakene. Jeg og mamma som lo så vi gråt på toget til Paris. Den dagen i Thailand vi svømte inn i en grotte og endte opp i bunnen av en vulkan. Da lyset gikk og jeg og Maria lå i en dobbeltseng og hørte på Bon Iver med kokkosrøkelse. Da jeg satt på kino med hun jeg aller helst vil ha ved siden av meg med hennes hånd i min. Da jeg satt på trikken hjem fra Nordstrand i soloppgangen sommeren 2006, med en Rebekka sovende på skulderen min.