Jeg trodde jeg var et farlig menneske, en rustning, som ikke eide noe dyr under hjertet. Et menneske som kunne bli ranet, tatt på, uten å miste noe. Et menneske som i ranesituasjonen ville skreket høyt og overmannet(kvinnet?) ranern eller den eventuelle voldtektsmannen. Jeg skal ikke si jeg har blitt voldtatt, for det ville vært å lyve, men jeg ble rana her for 5 måneder siden. Det satte dype spor, de sådde noe under hjertet mitt. Det gav meg panikk, det gjorde at om jeg plutselig skulle befinne meg utenfor porten til borettslaget alene i mørket kunne jeg glemme å puste før jeg endelg stod i heisen opp til leiligheten og hadde bedøvet dyret og den raspende kloen. Og hele ranet var egentlig veldig udramatisk og gikk greit og ryddig for seg, men da jeg våkna dagen etter og faktisk forstod at jeg hadde et dødelig, ladd våpen pressa mot brystet, forstod jeg at dette ikke kom til å slippe på en stund.
Det dyret stjal noe av det jeg var. Det stjal naiviteten, det stjal troen på fremmede menn. Jeg sier menn. For jeg har aldri opplevd å bli redd av å se en kvinne om natten, alene. Det gjør meg bare trygg. Men hver gang jeg hører et maskulint host, eller ser en fyr med caps, skyggen av bredbeint gange, flaskeklir og mannelatter, kjenner jeg kloen raspe opp ribbeina mine, og hodet fylles med bilder der han river meg til siden, legger armen om meg, og stapper en pistol inn i siden min mens jeg kjenner fyllepust i fjeset. Hver gang jeg ser en mann tenker jeg at han er en potensiell voldektsmann.
Jeg skulle ønske jeg var en vampyr, at om noen prøvde seg på meg, kunne jeg bare sagt "go ahead" og blottet skarpe tenner før jeg la mannen i bakken og tråkket ham i ansiktet før jeg spankulerte videre. At jeg kunne gå ute hele natten uten å vite hva redsel var, uten å tenke at muligheten for at jeg aldri kommer hjem faktisk er der.
Jeg trenger en verden med kun kvinner. Eller bare Norge igjen, det funker egentlig i lengden det også.
