Underskudd

Nå for tiden er jeg så sliten, så sliten at jeg ikke orker å ta på meg klær om morran. I dag gikk jeg i pysj på skolen, og da en annen smilte skeivt og spurte om jeg var trøtt, fikk jeg bare fram et snøft. Det er bare det at tanken på å drasse seg gjennom snø til navlen, med skolesekk og svær jakke, og skjerf og lag på lag med klær og svette og skolesaker og tunge sko og slafs på banen blir det eneste jeg har overskudd til å legge energi i, og når jeg endelig har slept meg opp de fire etasjene til klasserommet og blitt så svett at jeg må vrenge av meg hele faenskapet, må jeg følge konstant med i 8 timer, så jeg ikke stryker.

Alle elevene på skolen ligger strødd rundt i gangen som på en slagmark, og alle er slitne. Det er noe med det å slafse seg rundt i byen kl 07:45 om morran, ikke ha rukket å drikke kaffe eller få gnidd søvnen ut av øynene og så plutselig få kjeft hvis hodet henger litt en evigvarende historietime der din eneste oppgave er å notere ned hvert ord lærern sier.

Slitenhet + vær påvirker også humør. På lørdag skulle jeg til en venninne som bor fem min unna, jeg gledet meg til å se henne. Også plutselig satt jeg på trikken med gråten i halsen og duppet av. Da dro jeg hjem, drasset VHS-spillern ned fra loftet og så på Løvenes Konge og Lady og Landstrykern.