Leiligheten min er full av små dyr. Små dyr, små klør, små værhår, skjulte tenner bak myke, svarte lepper. I sideblikket kommer det hvite i deres smale, søvnige øyne i fokus – hinnen som hurtig brer seg over øyet det lille øyeblikket før det lukkes. Det ligger små hår overalt. Jeg går fram og tilbake, mellom soverom og stue, mellom stue og kjøkken, mellom soverom og bad, og små, svarte, stri hår klistrer seg inntil kroppen min og dekker meg. Og i sideblikket ser jeg små dyr med utstrakte lemmer, ligger i foldene i lakenet, ligger ved siden av vasken, små hinner som lynraskt sveiper over et halvåpent øye. Små poter med sprikende klør, små myke puter under føttene, små hårete mager som legger igjen et tynt lag av pels i leiligheten.

Jeg legger alt jeg har i en stor varmeovn, for å fjerne livet, for å fjerne det som yrer og beveger seg. En stor varmeovn som står og knurrer inne i stua, den konsumerer alt jeg har, bare et øyeblikk, og ut kommer klær og tepper, varme og døde.

C

Ved siden av meg ligger en myk liten skapning og puster tungt. På vår hotellweekend skulle vi drikke oss fulle, se gamle filmer, høre på dårlig musikk og bade i bassenget. Klokka 21:30 sovner det lille dyret pent inn, og jeg blir sittende oppe med en 90-tallsfilm og Københavnernatt utenfor vinduet.

Ved siden av meg ligger en liten vibrerende deigklump. Hun er helt naken og ren, i hvite, nyvaskede hotelldyner. Når hun sover øker kroppstemperaturen hennes med minst 10 grader, hun er så varm at luggen ligger i nette, små, våte bølger på den lille fregnete panna. Over de smale skuldrene er det lyserøde lakenmerker som samler seg og danner et kart over hele ryggtavla hennes. Små elver og veier og landområder, landskapet C, på ryggen hennes som er ti tusen grader og fløyelsmyk.

Når C sover, ser det ut som om noen har formet ansiktet hennes i voks eller leire, øynene ligger perfekt lukket og munnen er helt nøytral. Hvis man er uforsiktig og vekker henne, bryter man de lukkede øynes perfekte ro og symmetri, det er en krenkelse av naturens magiske rytme som er søvn.

Jeg skulle ønske jeg var en vampyr.

Eller bare et eller annet dødsfarlig, som slapp å være redd. Jeg er så dritt lei (ikke dritt lei, men DRITT. lei.) av å hele tiden gå med et dyr under hjertet, som hele tiden rasper i ribbeina mine med en klo og hvisker: "han kan være voldtektsmann. Han kan være raner", hver gang jeg går ut døra om kvelden her i Venezuela.

Jeg trodde jeg var et farlig menneske, en rustning, som ikke eide noe dyr under hjertet. Et menneske som kunne bli ranet, tatt på, uten å miste noe. Et menneske som i ranesituasjonen ville skreket høyt og overmannet(kvinnet?) ranern eller den eventuelle voldtektsmannen. Jeg skal ikke si jeg har blitt voldtatt, for det ville vært å lyve, men jeg ble rana her for 5 måneder siden. Det satte dype spor, de sådde noe under hjertet mitt. Det gav meg panikk, det gjorde at om jeg plutselig skulle befinne meg utenfor porten til borettslaget alene i mørket kunne jeg glemme å puste før jeg endelg stod i heisen opp til leiligheten og hadde bedøvet dyret og den raspende kloen. Og hele ranet var egentlig veldig udramatisk og gikk greit og ryddig for seg, men da jeg våkna dagen etter og faktisk forstod at jeg hadde et dødelig, ladd våpen pressa mot brystet, forstod jeg at dette ikke kom til å slippe på en stund.

Det dyret stjal noe av det jeg var. Det stjal naiviteten, det stjal troen på fremmede menn. Jeg sier menn. For jeg har aldri opplevd å bli redd av å se en kvinne om natten, alene. Det gjør meg bare trygg. Men hver gang jeg hører et maskulint host, eller ser en fyr med caps, skyggen av bredbeint gange, flaskeklir og mannelatter, kjenner jeg kloen raspe opp ribbeina mine, og hodet fylles med bilder der han river meg til siden, legger armen om meg, og stapper en pistol inn i siden min mens jeg kjenner fyllepust i fjeset. Hver gang jeg ser en mann tenker jeg at han er en potensiell voldektsmann.

Jeg skulle ønske jeg var en vampyr, at om noen prøvde seg på meg, kunne jeg bare sagt "go ahead" og blottet skarpe tenner før jeg la mannen i bakken og tråkket ham i ansiktet før jeg spankulerte videre. At jeg kunne gå ute hele natten uten å vite hva redsel var, uten å tenke at muligheten for at jeg aldri kommer hjem faktisk er der.

Jeg trenger en verden med kun kvinner. Eller bare Norge igjen, det funker egentlig i lengden det også.

Jeg vil bare sette meg i en taxi

og kjøre gjennom alle de fine stedene jeg har vært. Hoppeslottet på Ko Lanta i Thailand, den bittelille røde cafeen jeg spiste frokost på hver dag i Paris. Bruktbutikken i Soho der dama med colabunnbrillene jobba og pusha på meg den sennepsgule gensern jeg ennå ikke har brukt. Midten av Central Park der man kunne gjøre yoga og thai chi midt på plenen uten at noen hevet et øyenbryn. Den lille fancy-arty cafeen i Budapest der noen hadde skrevet "God is alive. Magic is a foot" på veggen, og rosévinen kosta mindre enn en vannflaske. Cafeen i Berlin der alle møblene var limt opp ned i taket, den blå moskeen i Istanbul, Gamla Stan i Stockholm og MOMA i New York. Marais i Paris, der jeg og mamma spiste koshermat. Malersalen på skolen min, Bare Jazz og Parkteateret.

Også vil jeg ha en film som hele tiden står på i bilen jeg sitter i. Den skal vise alle de fineste minnene. Jeg og Laura på kirkeplassen i Spania, der vi bare satt helt stille i en time ved siden av hverandre og så utover hustakene. Jeg og mamma som lo så vi gråt på toget til Paris. Den dagen i Thailand vi svømte inn i en grotte og endte opp i bunnen av en vulkan. Da lyset gikk og jeg og Maria lå i en dobbeltseng og hørte på Bon Iver med kokkosrøkelse. Da jeg satt på kino med hun jeg aller helst vil ha ved siden av meg med hennes hånd i min. Da jeg satt på trikken hjem fra Nordstrand i soloppgangen sommeren 2006, med en Rebekka sovende på skulderen min.

10.05.10

Det var en veldig fin dag. Jeg fikk en invitiasjon til en 17.maifest på den norske ambassaden i Caracas, og Maria ringte og lurte på om vi skulle se om vi greide å komme oss dit til mandag.

Jeg dro til Mercado Principal og ringte pappa. Jeg fortalte ham at når jeg kommer hjem vil jeg kjøre flytoget hjem. Jeg savner sånn å ligge med pannen mot en kald rute på t-banen eller toget. Også vil jeg gå av på jernbanetorget, kjøpe en freia melkesjokolade og en tine sjokolademelk på godteriautomaten jeg alltid muncha ved etter en runde på Møllers og ta banen hjem.

Etterpå dro jeg og Maria inn til sentrum, og mens vi gikk over Plaza Bolivar sa Maria:

"I går satte eg håret sånn opp, og tok på meg ei hvit kjole. Eg likte det så godt, for eg så så snill ut. Eg så så fredfull ut. Eg tenkte: åå, sånn vil eg vær. Eg så ut som ein skikkeleg roleg person".

Etter det gikk vi opp til en plass vi aldri hadde vært, på en bitteliten café der de solgte tequeños med alt mulig slags fyll, alt fra sjokolade til pizza. Vi samla sammen de siste pengene vi hadde, noe som ble ca 4 bolivares tilsammen, og kjøpte en svart kaffe som vi ikke rakk og drikke opp før vi tok bussen hjem.

Venezolanerne

I Venezuela

synes de stygge ting er fine

synes de fine ting er stygge

er alt så vanskelig

åå så vanskelig

sier engelsklæreren

når jeg sier at cheat ikke er det samme som shit

åå så vanskelig

sier geografilæreren

når jeg sier at man er miljøvennlig om man går

istedenfor å kjøre til butikken på andre siden av gata

åå så vanskelig

sier engelsklæreren igjen

når jeg snakker med britisk aksent

åå så vanskelig

sier de om jeg vil sende et brev til Norge

om du faktisk vil sende et brev til Norge

tar det 2 måneder

før det kommer

fram

Stramme kropper

Nå ligger mamma og leser i sofaen, og mormor trykker på dataen sin der hun nettopp har fått til mobilt bredbånd. Jeg har satt på Thomas Dybdahl, og nå og da kommer det forvirrede utrop fra mormor. Hva gjør jeg nå? Hytta har fått to nye utvidelser: terassen har blitt noen meter lengre, og på andre siden av huset har det dukket opp en veranda til. Ventemodus? Er det det samme som å logge av? Odd Nerdrums gård ligger 15 minutter unna hytta. Han som visstnok har en kone som er ca 120 ganger yngre enn seg.

Hadde jeg vært en gammel mann med rynker, grå ull på brystet med noen skallede flekker her og der, bleke, tynne lår og føflekker, hadde jeg ikke turt å ha en yngre, sexy kone. Bare tanken på at en kvinne som er vant til ferskenhud og stramm mage skulle se meg naken hadde gitt meg fnatt. Er det sånn at disse vellykkede mennene (les: Hugh Hefner, (Madonna og, hennes kjære Jesus er jo bare 22 eller noe sånt?) og Odd Nerdrum) tror at jobben deres har gitt dem penisforlengelse? Og en kropp som får Brad Pitt til å blekne. Kanskje disse kvinnene tenner på skavanker. Penger kan jo være en grunn, men disse mennene er liksom ikke så jævla gamle at de dør innen året er omme, så da forplikter jo kvinnene seg til å leve med slimhoste og isjeas en stund.

Skal vi gå en tur? Mormor har kommet seg bort fra PCen og logget av. Nå skal vi gå til Odd Nerdrums gård. Jeg husker for et år siden, da jeg fikk for meg at det var Knut Nærum som bodde der, og hele kroppen min sitret av spenning. Jeg så hele tiden ut på veien for å se om han tuslet forbi med pærekroppen sin, men neida. Jeg lurte jo litt på hvorfor Knut Nærum (som bor i Oslo) skulle ha en sånn jævla flott gård midt ute i Stavern, men jeg gadd ikke spekulere mye over det. Da jeg noen uker seinere skjønte at det var ståpikk-Odd som bodde der, var det liksom ikke så viktig for meg å komme meg til hytta.

Jeg merker selv at jeg synes det er vanskelig å være med jenter jeg merker er interesserte som jeg føler ser mye bedre ut enn meg. Hvis dama er tynn og pen med store pupper og sprettrumpe rødmer jeg og finner kanskje på en unnskyldning for å slippe å møte henne selv om jeg vet at jeg vil.

Nå skal vi til Nerdrums gård og ned til havet og bade, og etter det skal jeg drikke vin og snakke med noen jeg har lyst til å møte når jeg kommer hjem.