PORNO

Om dating

2011-01-20T13:54:00.001-08:00

No er eg lei. Eg gidd ikkje meir. Det får vere nok no. Eg er ei jente på 18 år, med livet framfor meg, og du tenkjer sikkert at eg umogleg kan ha mykje erfaring med det å date? Vel, eg har data både gutar og jenter i nokre år no, eg eg kjenner at det er like før eg gir opp heile greia.

Først og fremst dette med menn. Her er det umogleg å trekkje fram det typiske kjønnsrollemønsteret, og sjølv om det blir ein klisjé, kan ein ikkje unngå det. For nokre dagar sidan møtte eg ein gut eg ikkje hadde sett på to år, og me tok eit glas vin og eg fekk godnattkyss. For første gong på år og dag kjende eg at WOW, kanskje eg faktisk kan satsa på noko! Eg plar nemleg alltid å gi opp før noko har begynt, eg finn alltid noko som irriterer meg grenselaust over folk eg møter, og dermed avsluttar eg prosessen før den har begynt og gir ikkje folk sjansar. No, når eg for ein gong skuld tenkte å sjå om det kunne bli noko meir enn berre keisam, klein dating, får eg vite av ei venninne to dagar etter daten, at denne typen ligg med alt som går på to bein, og at han er ein dritsekk av dimensjonar.

Eg tar ikkje feil når eg seier at disse typane finn du hyppigare hos menn enn hos kvinner. Og det er denne mannen eg er så lei av! Han som alltid må snakke høgast, som alltid skal komme med sarkastiske vitsar i kvar einaste sosial samanheng og som gjerne har ein brautande, gjennomtrengjande latter i tillegg. Han som sitt breibeint på trikken fordi han er mann, og trur det er sjarmerande å vere sjølvgod og overlegen. Han som verkeleg trur damene liker at han ikkje bryr seg, at han kan sjå dei tristaste, mest morbide tinga utan å lee eit augebryn. Han som vil gi inntrykk av at alt som omhandlar vald og bil er kult, og at man får mindre pikk av å gråte eller spørje om vegen. Han som trur at man mistar manndommen dersom man ikkje har eit svar på alle praktiske spørsmål, eller har ei dame som kan meir enn han.

Eg trur helt ærleg at det ikkje er noko særleg lettare å vere mann enn kvinne. Menn kan snakke om kor kjipt det må vere å ha så mykje drama, baktaling, sminking, sjalusi, osv. som me kvinner har, men eg trur det menn slipp, får dei igjen på andre måtar. Eg trur ikkje menn tør innrømme at dei eigentleg likar å sjå på Gray's Anatomy og grine når nokon døyr. Eg trur det er vanskeleg for han som føretrekk matlaging framfor racerbilar å innrømme det utan å bli stempla som homo. Eigentleg har kvar einaste mann åleine-stundar der han sitt med ei stor bøtte is og grin øya ut av skallen når Mufasa døyr mens han har på seg kosebuksa og høyrer på Joni Mitchel. Og det er DEN sida eg vil høyre og se meir av når eg skal først skal date menn.

Også har ein jo disse forferdelege kodane når det kjem til heterofil dating. Dersom han sendar meldingar eller 100 kvite rosar på døra, er det romantisk og søtt, men dersom eg gjer noko liknande blir eg automatisk hysterisk. Jenter kan ikkje halde på slik, det verkar jo heilt på trynet! Kva med manndommen hans? Kva om pikken hans krympar når du spanderer ein middag? Og om du ringar han og er pågåande er ikkje det søtt og sjarmerande, det er sjukt og du blir stempla som galen med ein gong. Så i det store og det heile kan eg umogleg gjere det eg vil, for kvar gong eg kjenner at no, no er eg faenmeg litt interessert, er det einaste eg vil å ringe og bli kjend og sende meldingar og gjere alle dei tinga som for meg som jente blir hysterisk og feil.

Så. Eg blei lei, og begynte å date jenter i staden for. Noko som skulle vise seg å vere eit helvete av same dimensjonar. Eg er lei av galne jenter, eg er lei av ho som blir sjalu dersom du svarar på kor mykje klokka er dersom ho som spurde var greitt pen. Eg er lei av ho som trur på alle rykta som går, og blir sur for noko ho har høyrd om deg (og som ho sjølvsagt ikkje tar opp med deg, du må spørje henne om noko er i vegen før ho gidd snakke), utan at du skjønner ein dritt. Eg er lei av ho som blir sur dersom du ikkje er ledig sju kveldar i veka. Eg er lei av ho som bryr seg meir om andre jenter og kva dei driv med enn sitt eiga liv. Eg er lei av ho som trur du vil slå opp dersom du ikkje svarar på ein melding innan fem minutt. Eg er lei av ho som overanalyserar alt du gjer og seier og som til slutt bryt saman i krampegråt fordi ho trur du har ei annan på si berre fordi du har vore sliten ein dag.

Så det er ganske enkelt. Eg gir opp å date folk frå no av. Eg orkar ikkje å bli kjend med fleire personar som visar seg å vere meir keisame enn den andre. Eg orkar ikkje meir småprat om uviktige ting. Eg orkar ikkje fleire samtalar om musikk eller kva fag ein likar. Eg vil ha ein som berre kjem og er annleis, ein som eg berre blir kjend med litt og litt, og som tar meg med jorda rundt på vegen.

Jeg skulle ønske jeg var en vampyr.

2010-05-21T19:58:00.000-07:00

Eller bare et eller annet dødsfarlig, som slapp å være redd. Jeg er så dritt lei (ikke dritt lei, men DRITT. lei.) av å hele tiden gå med et dyr under hjertet, som hele tiden rasper i ribbeina mine med en klo og hvisker: "han kan være voldtektsmann. Han kan være raner", hver gang jeg går ut døra om kvelden her i Venezuela.

Jeg trodde jeg var et farlig menneske, en rustning, som ikke eide noe dyr under hjertet. Et menneske som kunne bli ranet, tatt på, uten å miste noe. Et menneske som i ranesituasjonen ville skreket høyt og overmannet(kvinnet?) ranern eller den eventuelle voldtektsmannen. Jeg skal ikke si jeg har blitt voldtatt, for det ville vært å lyve, men jeg ble rana her for 5 måneder siden. Det satte dype spor, de sådde noe under hjertet mitt. Det gav meg panikk, det gjorde at om jeg plutselig skulle befinne meg utenfor porten til borettslaget alene i mørket kunne jeg glemme å puste før jeg endelg stod i heisen opp til leiligheten og hadde bedøvet dyret og den raspende kloen. Og hele ranet var egentlig veldig udramatisk og gikk greit og ryddig for seg, men da jeg våkna dagen etter og faktisk forstod at jeg hadde et dødelig, ladd våpen pressa mot brystet, forstod jeg at dette ikke kom til å slippe på en stund.

Det dyret stjal noe av det jeg var. Det stjal naiviteten, det stjal troen på fremmede menn. Jeg sier menn. For jeg har aldri opplevd å bli redd av å se en kvinne om natten, alene. Det gjør meg bare trygg. Men hver gang jeg hører et maskulint host, eller ser en fyr med caps, skyggen av bredbeint gange, flaskeklir og mannelatter, kjenner jeg kloen raspe opp ribbeina mine, og hodet fylles med bilder der han river meg til siden, legger armen om meg, og stapper en pistol inn i siden min mens jeg kjenner fyllepust i fjeset. Hver gang jeg ser en mann tenker jeg at han er en potensiell voldektsmann.

Jeg skulle ønske jeg var en vampyr, at om noen prøvde seg på meg, kunne jeg bare sagt "go ahead" og blottet skarpe tenner før jeg la mannen i bakken og tråkket ham i ansiktet før jeg spankulerte videre. At jeg kunne gå ute hele natten uten å vite hva redsel var, uten å tenke at muligheten for at jeg aldri kommer hjem faktisk er der.

Jeg trenger en verden med kun kvinner. Eller bare Norge igjen, det funker egentlig i lengden det også.

años

2010-05-19T18:17:00.000-07:00

Hun har virkelig hud laget av papir. Man kan se blodårer som krøller og vinkler seg over hendene hennes, under det uendelig tynne laget av den løse, myke huden. Det er noe med gamle hender, de krøller seg liksom om kaffekoppen på en helt spesiell måte, alle fingerne er liksom samlet mens tommelen møter dem fra en helt annen vinkel. Hver gang hun drikker, krøller hun munnen så hardt sammen at leppene henens forsvinner.

Ansiktet hennes er bare streker. Hver eneste rynke har sin historie å fortelle, sin følelse. Rynkene rundt munnen forteller historien om tusen smil, de er ekko av latter og sang, av millioner av ord. Skjebnesvangre såvel som bare unyttige. Øynene hennes ender i tusen smale linjer, spor av tårer og glede.

Alt det hun har følt. Opplevd. Sagt. Hørt. Lært.

Hvordan kan man stue de gamle vekk? Hvordan kan man glemme de eldre, gi faen og ikke gidde å ta seg av dem? Det er de eldre som er våre lærere, det er deres feil vi lærer av så vel som våre egne, og deres seiere vi nyter av.

Gi bestemora di en klem.

Jeg vil bare sette meg i en taxi

2010-05-13T18:24:00.000-07:00

og kjøre gjennom alle de fine stedene jeg har vært. Hoppeslottet på Ko Lanta i Thailand, den bittelille røde cafeen jeg spiste frokost på hver dag i Paris. Bruktbutikken i Soho der dama med colabunnbrillene jobba og pusha på meg den sennepsgule gensern jeg ennå ikke har brukt. Midten av Central Park der man kunne gjøre yoga og thai chi midt på plenen uten at noen hevet et øyenbryn. Den lille fancy-arty cafeen i Budapest der noen hadde skrevet "God is alive. Magic is a foot" på veggen, og rosévinen kosta mindre enn en vannflaske. Cafeen i Berlin der alle møblene var limt opp ned i taket, den blå moskeen i Istanbul, Gamla Stan i Stockholm og MOMA i New York. Marais i Paris, der jeg og mamma spiste koshermat. Malersalen på skolen min, Bare Jazz og Parkteateret.

Også vil jeg ha en film som hele tiden står på i bilen jeg sitter i. Den skal vise alle de fineste minnene. Jeg og Laura på kirkeplassen i Spania, der vi bare satt helt stille i en time ved siden av hverandre og så utover hustakene. Jeg og mamma som lo så vi gråt på toget til Paris. Den dagen i Thailand vi svømte inn i en grotte og endte opp i bunnen av en vulkan. Da lyset gikk og jeg og Maria lå i en dobbeltseng og hørte på Bon Iver med kokkosrøkelse. Da jeg satt på kino med hun jeg aller helst vil ha ved siden av meg med hennes hånd i min. Da jeg satt på trikken hjem fra Nordstrand i soloppgangen sommeren 2006, med en Rebekka sovende på skulderen min.

10.05.10

2010-05-10T18:52:00.000-07:00

Det var en veldig fin dag. Jeg fikk en invitiasjon til en 17.maifest på den norske ambassaden i Caracas, og Maria ringte og lurte på om vi skulle se om vi greide å komme oss dit til mandag.

Jeg dro til Mercado Principal og ringte pappa. Jeg fortalte ham at når jeg kommer hjem vil jeg kjøre flytoget hjem. Jeg savner sånn å ligge med pannen mot en kald rute på t-banen eller toget. Også vil jeg gå av på jernbanetorget, kjøpe en freia melkesjokolade og en tine sjokolademelk på godteriautomaten jeg alltid muncha ved etter en runde på Møllers og ta banen hjem.

Etterpå dro jeg og Maria inn til sentrum, og mens vi gikk over Plaza Bolivar sa Maria:

"I går satte eg håret sånn opp, og tok på meg ei hvit kjole. Eg likte det så godt, for eg så så snill ut. Eg så så fredfull ut. Eg tenkte: åå, sånn vil eg vær. Eg så ut som ein skikkeleg roleg person".

Etter det gikk vi opp til en plass vi aldri hadde vært, på en bitteliten café der de solgte tequeños med alt mulig slags fyll, alt fra sjokolade til pizza. Vi samla sammen de siste pengene vi hadde, noe som ble ca 4 bolivares tilsammen, og kjøpte en svart kaffe som vi ikke rakk og drikke opp før vi tok bussen hjem.

Venezolanerne

2010-05-08T20:58:00.000-07:00

I Venezuela

synes de stygge ting er fine

synes de fine ting er stygge

er alt så vanskelig

åå så vanskelig

sier engelsklæreren

når jeg sier at cheat ikke er det samme som shit

åå så vanskelig

sier geografilæreren

når jeg sier at man er miljøvennlig om man går

istedenfor å kjøre til butikken på andre siden av gata

åå så vanskelig

sier engelsklæreren igjen

når jeg snakker med britisk aksent

åå så vanskelig

sier de om jeg vil sende et brev til Norge

om du faktisk vil sende et brev til Norge

tar det 2 måneder

før det kommer

fram

Stramme kropper

2009-07-29T04:50:00.001-07:00

Nå ligger mamma og leser i sofaen, og mormor trykker på maskinen sin der hun nettopp har fått til mobilt bredbånd. Jeg har satt på Thomas Dybdahl, og nå og da kommer det forvirrede utrop fra mormor. Hva gjør jeg nå? Hytta har fått to nye utvidelser: terassen har blitt noen meter lengre, og på andre siden av huset har det dukket opp en veranda til. Ventemodus? Er det det samme som å logge av? Odd Nerdrums gård ligger 15 minutter unna hytta. Han som visstnok har en kone som er ca 120 ganger yngre enn seg.

Hadde jeg vært en gammel mann med rynker, grå ull på brystet med noen skallede flekker her og der, bleke, tynne lår og føflekker, hadde jeg ikke turt å ha en yngre, sexy kone. Bare tanken på at en kvinne som er vant til ferskenhud og stramm mage skulle se meg naken hadde gitt meg fnatt. Er det sånn at disse vellykkede mennene (les: Hugh Hefner, (Madonna og, hennes kjære Jesus er jo bare 22 eller noe sånt?) og Odd Nerdrum) tror at jobben deres har gitt dem penisforlengelse? Og en kropp som får Brad Pitt til å blekne. Nå har det seg en gang slik at jeg ikke synes Brad Pittkropper er noe spesielt deilig, jeg liker Nick Cavemenn når det først kommer til utovertiss, så kanskje disse kvinnene tenner på skavanker? Penger kan jo være en grunn, men disse mennene er liksom ikke så jævla gamle at de dør innen året er omme, så da forplikter jo kvinnene seg til å leve med slimhoste og isjeas en stund.

Skal vi gå en tur? Mormor har kommet seg bort fra PCen og logget av. Nå skal vi gå til Odd Nerdrums gård. Jeg husker for et år siden, da jeg fikk for meg at det var Knut Nærum som bodde der, og hele kroppen min var spinnvill av lykke ettersom han er en av kjendisforelskelsene mine. Jeg så hele tiden ut på veien for å se om han tuslet forbi med pærekroppen sin, men neida. Jeg lurte jo litt på hvorfor Knut Nærum (som bor i Oslo) skulle ha en sånn jævla flott gård midt ute i Stavern, men jeg gadd ikke fordype meg i det. Da jeg noen uker seinere skjønte at det var ståpikk-Odd som bodde der, var det liksom ikke så viktig for meg å komme meg til hytta.

Jeg merker selv at jeg synes det er vanskelig å være med jenter jeg merker er interesserte som jeg føler ser mye bedre ut enn meg. Hvis dama er tynn og pen med store pupper og sprettrumpe rødmer jeg og finner kanskje på en unnskyldning her og der for å slippe å møte henne selv om jeg vet at jeg vil. Det er helt annerledes med gutter, de kan ikke sammenligne seg med meg på samme måte, gutter har jo ikke jentekropp*.

Nå skal vi til Nerdrums gård og ned til havet og bade, og etter det skal jeg drikke vin og snakke med noen jeg har lyst til å møte når jeg kommer hjem.

*(om noen blir sure her fordi de tror jeg mener man ikke kan bli født i feil kropp, tar de grundig feil. Jeg kaller gutter som føler seg fanget i jentekropp for jenter og gutter som er født inn i jentekropper for gutter).

17. mai.

2009-05-17T01:30:00.000-07:00

17. mai. Stå opp 06:30. Dusje, stivpynte seg, og traske oppover mot Vinderen. Høre på korpsmusikk til det smeller i huet, og en eller annen stammende 7. klassing holde en tale foreldrene og rektor har skrevet. Spise vassne rundstykker mens du nesten sovner og klamrer deg til kaffekoppen i et rom fullt av foreldre i bunad som snakker om hagemøblene sine. Sette seg på en fullstappa bane ned til byen, der russen gjerne har pissa og spydd litt dagen i forveien. Gå av på Nationalteateret, der det er fullstappa med skrikende barn, sånne grusomme spraybokser med klissne tråder, flagg som stikkes i øyet, drita fulle russ og pølser, ketchup og is. Når du endelig har kavet deg ut av t-banestasjonen, venter det et laangt tog med enda mer russ, og i det du kryper til korset og vurderer å sette deg på en kafé, er det fullt overalt med andre folk som var litt smarte litt tidligere og gjorde det samme. Så, da bærer det tilbake til gatene, som er fulle av SKRIKENDE barn, og pølser som har blitt satt opp til det dobbelte av prisen.

Takke meg til soffan og kosebuksa.

og i natt drømte jeg

2009-03-22T12:48:00.000-07:00

at det hadde vært en organisert gruppe maskerte menn på lillesøstern min sin skole den dagen hun var sjuk, også hadde de tvunget den ene onkelen min med, og de tvang ham til å voldta mange av elevene på fotballbanen mens han skulle synge den russiske nasjonalsangen.

Jeg gleder meg til jeg begynner å drømme normalt igjen.

drømmings

2009-03-22T12:45:00.000-07:00

I natt drømte jeg at pappa fortalte at vi nå skulle gjøre det ultimate sikkerhetsforsøket, og han dytta meg inn i en gammel, rød boble. jeg satt på høyre side i forsetet, og på min venstre side, mellom med og sjåførsetet, stod det en skotskrutet koffert. Jeg skjønte ingenting, før det plutselig ble plassert en femåring i sjåførsetet, jeg tror kanskje det var en gutt. Pappa sa at vi skulle se hvordan det gikk om et barn begynte å kjøre en bil, og jeg var helt forvirra og prøvde å stotre « men hva hvis... kræsj...men.. » og pappa sa bare at bilen var godt sikra. Da vi begynte å kjøre, dro jo femåringen bare på rattet litt hit og dit, og jeg lente meg over og tok kontrollen. Jeg tror ikke jeg var redd, jeg ble bare litt satt ut, og måtte kontrollere situasjonen, så det endte i at jeg rev rattet løst, og holdt det foran meg i passasjersetet, men det funka fortsatt, bare som et trådløst ratt.

Også drømte jeg masse mer, blant annet at jeg ble sammen med en vampyrjente som ble til en katt før hun la seg før sola kom fram, også skulle jeg kysse henne god natt, så jeg kyssa en liten kattemunn.

Once we were Penguins

2009-03-16T13:53:00.001-07:00

k l e i n t ?

2009-03-15T15:03:00.000-07:00

Alle opplever kleine, fættige, eller pinlige pauser, og i dag forsto jeg virkelig hvor dårlig jeg egentlig takler det. Det de fleste gjør er vel å stirre litt tomt ut i lufta, puste litt dypt og si "neida, såeh.." på utpust, men ikke denne jenta, nei. Det er da jeg reagerer med å begynne å bable. Det eneste som virkelig gjør meg flau, er når noe er kleint. Når en samtale har gått i stå, og man bare graver seg dypere og dypere ned i stillheten, og til slutt ender opp med å klore seg fast til den lille tingen man har til felles; enten det er været eller en felles bekjent.

Det jeg gjør, er rett og slett å ta et tema rett ut av lufta, og bable i vei, uten mål eller mening. Det hender ofte jeg bare fyller de forferdelige rødmende stundene (nå skal det sies at jeg aldri har rødmet før, tror ikke jeg har annlegg for det) med ting jeg egentlig ikke mener, men bare må si for å prøve å sette i gang noe. Alt jeg sier kommer ut feil, også prøver jeg å rette det opp, også fniser jeg litt flåsete, og sier jeg noe jeg ikke mener igjen, også prøver jeg å forklare, også bare gir jeg opp og fniser litt til, før jeg blir litt småfortvila, og bare prøver å holde kjeft, men så er det pån' igjen, gjerne med et totalt annet tema.

De jeg spiste middag hos i dag, sitter sikkert igjen med inntrykket av jenta som akravlet og bablet som en foss, og som motsa seg selv hele tiden. Kanskje det beste hadde vært om jeg bare prøvde å takle pinligheten ved å stirre litt framfor meg, og tenke litt på andre ting så stillheten ikke bråkte sånn i hodet mitt.

Jeg har funnet en god definisjon på hva venner er: man er virkelig venner når pausene ikke er pinlige lenger.

Underskudd

2009-03-09T14:33:00.000-07:00

Nå for tiden er jeg så sliten, så sliten at jeg ikke orker å ta på meg klær om morran. I dag gikk jeg i pysj på skolen, og da en annen smilte skeivt og spurte om jeg var trøtt, fikk jeg bare fram et snøft. Det er bare det at tanken på å drasse seg gjennom snø til navlen, med skolesekk og svær jakke, og skjerf og lag på lag med klær og svette og skolesaker og tunge sko og slafs på banen blir det eneste jeg har overskudd til å legge energi i, og når jeg endelig har slept meg opp de fire etasjene til klasserommet og blitt så svett at jeg må vrenge av meg hele faenskapet, må jeg følge konstant med i 8 timer, så jeg ikke stryker.

Alle elevene på skolen ligger strødd rundt i gangen som på en slagmark, og alle er slitne. Det er noe med det å slafse seg rundt i byen kl 07:45 om morran, ikke ha rukket å drikke kaffe eller få gnidd søvnen ut av øynene og så plutselig få kjeft hvis hodet henger litt en evigvarende historietime der din eneste oppgave er å notere ned hvert ord lærern sier.

Slitenhet + vær påvirker også humør. På lørdag skulle jeg til en venninne som bor fem min unna, jeg gledet meg til å se henne. Også plutselig satt jeg på trikken med gråten i halsen og duppet av. Da dro jeg hjem, drasset VHS-spillern ned fra loftet og så på Løvenes Konge og Lady og Landstrykern.

8. mars, og verden ligger noen tusen år bak oss

2009-03-08T08:19:00.001-07:00

Det står i avisa at kvinnen som fikk kastet syre i ansiktet, og dermed ble vannsiret og blindet, nå skal få sin hevn. Ameneh heter hun, og hun svarte "nei" da Movahedi fridde til henne gang på gang. Da hun til slutt giftet seg med en annen mann, kastet Movahedi syre i ansiktet på henne, av denne grunnen: "Jeg bestemte meg for å gjøre det fordi mannen hennes da ville forlate henne slik at jeg kunne få henne," forklarte mannen i retten, ifølge avisa.

Siden Teheran følger sharialover, skal Movahedi bli utsatt for øye for øyestraff. Ameneh er vannsiret og blind på begge øynene, så Movahedi skal altså bli blindet i følge Teherans domstol.

MEN, det er sånn at i Teheran, er en mann verdt to kvinner. Dermed skal Movahedi bare bli blindet på det ene øyet, ettersom et mannsøye er verdt to kvinneøyne.

Hvorfor er det da ikke sånn, at om en kvinne har gjort noe galt, skal hun bare ha halv straff? Hun er jo bare et halvt menneske, og burde dermed få halvparten av den straffen menn får. Etter min mening, burde man kaste syre i trynet på Movahedi, og kappe av ham pikken samtidig.

Jeg lurer på hvorfor så mange menn må trampe på noen for å kjenne at de fungerer.

Men i dag er det 8. mars, den internasjonale kvinnedagen. Det var på denne dagen i 1917 Marsrevolusjonen brøt ut i Russland, og det er i dag vi skal feire kvinnen! Det jeg har lest på mang en blogg, er det utsagnet: "er alle de andre dager mannedager da?"
Selvsagt er det ikke det!? Man må da kunne ha en dag der man feirer kvinnen og hennes rettigheter, uten at alle andre dager blir det stikk motsatte? Er det sånn at om jeg går i demo for Palestina en dag, støtter jeg Israel alle de andre dagene?

Trukke det, nei.

Når jeg ser på House

2009-03-07T06:16:00.001-08:00

Blir jeg hypokonder. Hoster jeg, har jeg en kjempesvulst i lungen, har jeg vondt i beinet, har jeg en blodpropp. Har jeg litt utslett er jeg spedalsk, og har jeg vondt i hodet er det hjernehinnebetennelse. Det burde være en advarsel på alle sånne programmer som sa at paranoide ikke burde slå på skjermen.