años

Hun har virkelig hud laget av papir. Man kan se blodårer som krøller og vinkler seg over hendene hennes, under det uendelig tynne laget av den løse, myke huden. Det er noe med gamle hender, de krøller seg liksom om kaffekoppen på en helt spesiell måte, alle fingerne er liksom samlet mens tommelen møter dem fra en helt annen vinkel. Hver gang hun drikker, krøller hun munnen så hardt sammen at leppene henens forsvinner.

Ansiktet hennes er bare streker. Hver eneste rynke har sin historie å fortelle, sin følelse. Rynkene rundt munnen forteller historien om tusen smil, de er ekko av latter og sang, av millioner av ord. Skjebnesvangre såvel som bare unyttige. Øynene hennes ender i tusen smale linjer, spor av tårer og glede.

Alt det hun har følt. Opplevd. Sagt. Hørt. Lært.

Hvordan kan man stue de gamle vekk? Hvordan kan man glemme de eldre, gi faen og ikke gidde å ta seg av dem? Det er de eldre som er våre lærere, det er deres feil vi lærer av så vel som våre egne, og deres seiere vi nyter av.

Gi bestemora di en klem.